Samarbeid er en forutsetning for samværsrett

---

Et barn har rett til å tilbringe tid sammen med den av foreldrene barnet ikke bor fast med. Tilsvarende rett gjelder også for foreldre som ikke har barnet boende fast hos seg.

Mødre og fedre har rett til samvær med sine barn, og barnet har rett til samvær med sine foreldre. Denne retten gjelder uavhengig av om forelderen har bodd sammen med barnet etter det ble født. Loven bygger på en presumsjon om at kontakt med foreldrene er et gode for barnet. Bakgrunnen er at barn har et grunnleggende behov for kontakt med sine foreldre. Om foreldrene var gift, samboere eller bodde hver for seg da barnet ble født har ingen innvirkning på dette behovet.

Når foreldre flytter fra hverandre oppstår spørsmålet om samvær.  For de fleste er dette spørsmålet uproblematisk og foreldrene samarbeider godt om gjennomføringen av samværet. En forelder som har samvær med barnet sitt plikter å gi barnet omsorg og omtanke. Forelderen kan også ta enkelte avgjørelser på vegne av barnet under samværet.

Foreldrene har ansvaret

Ettersom foreldrene har et gjensidig ansvar for gjennomføring av samværet vil det imidlertid oppstå problemer når foreldrene, av ulike grunner, ikke samarbeider. Det er i utgangspunktet foreldrene selv som avtaler omfanget av samværet, men barnets mening skal tillegges vekt ved avgjørelsen. Når foreldrene ikke greier å enes om en samværsavtale er det retten som må ta stilling til spørsmålet.

Årsaken til at samarbeidet mellom foreldrene faller sammen kan blant annet skyldes at den ene mener at barnet tar skade av samværet med den andre forelderen. Det skal imidlertid svært mye til for å nekte samvær. Går man rettens vei for å oppheve den ene forelderens samværsrett får man skjelden viljen sin. Bakgrunnen er barnets behov for kontakt med foreldrene. Det vanligste er derfor at forelderens samværsrett innskrenkes, gjerne i form av samvær under tilsyn. Ved samvær under tilsyn reduseres sjansen for at barnet vil ta skade av samværet.

Skal mye til å nekte

For at retten skal nekte samvær må samvær med forelderen ikke være til barnets beste, og ettersom utgangspunktet er at samvær er til barnets beste skal det mye til før retten nekter samvær. Nektelse av samvær er derfor mest aktuelt i tilfeller der det er fare for fysiske eller psykiske overgrep. Dersom det har skjedd overgrep tidligere vil dette ha betydning for vurderingen av om det er fare for nye overgrep. Samværsnektelse er også aktuelt når det er fare for at forelderen vil bortføre barnet. Men samværsspørsmålet må alltid avgjøres konkret.

Utgangspunkt: samvær er til barnets beste

I LB-2016-133892 tok Borgating lagmannsrett stilling til samværsspørsmålet. En far hadde forgjeves forsøkt å bli enig med moren om en samværsavtale for datteren. Moren mente at samvær med faren ikke var til datterens beste og viste blant annet til at datteren hadde uttrykt at hun ikke ønsket samvær med sin far.

Retten viste til det svært strenge kravet som gjelder for å nekte samvær mellom foreldre og barn. De mente det var moren som hadde påvirket datteren til å uttrykke seg negativt om samvær med faren. Deretter vurderte retten om det var forhold ved faren som talte imot samvær med datteren. Lagmannsretten fant ingen personlige egenskaper ved faren som kunne begrunne samværsnekt. At moren viste stor motvilje kunne ikke være utslagsgivende.

Resultatet ble at retten fastsatte en samværsordning som innebar at faren kunne reetablere kontakten med datteren. Ettersom kontakten mellom far og datter hadde vært svært beskjeden den siste tiden ble også omfanget av samværsordningen begrenset. En brå overgang fra lite samvær til mye samvær kan være skadelig for barnet, derfor gjøres ofte etter en opptrappingsmodel.